Børre Rognlien ble ny president, etter pauser og kaos ble det rasket sammen et styre også, man da valgene var over og søndagen gikk mot slutten skjønte de fleste at idrettstinget 2011 hadde vært en katastrofe.

 

Slik innleder sportsjournalist Truls Dæhli i VG (10. mai) sin oppsummering av det som skjedde denne helga. Hans analyse av striden om tingrepresentasjon og selve valget av nytt idrettsstyre er langt på vei en riktig fremstilling. Llikevel blir det for enkelt å dra konklusjonen at dette var en katastrofe for Norges Idrettsforbund. Det var heller ikke slik at situasjonen løp løpsk, slik som Dæhli skriver.

 

Faktum er at denne gangen greide særforbundene(SF) med SFF (Særforbundenes Fellesorganisasjon)  i spissen å samle bred forståelse for behovet for en endring i tingsammensetningen. Ikke bare egne medlemmer og særforbund som har valgt å stå utenfor SFF, men også en del representanter for idrettskretsene valgte å gi sin stemme til Idrettsstyrets forslag (40b som ble til 40c). Dette hadde gitt en bevegelse i tingsammensetningen som særforbundene ville kunne levd godt med. Beklageligvis falt forslaget med 88 mot 72 stemmer. Dette ble av særforbundene oppfattet som et første spark fra idrettskretsene. Det blir ingen endring!

 

Forhandlinger utover natten til ingen nytte

SFF hadde eget møte søndag morgen 08.00. På dette møtet måtte man velge strategi for å prøve å komme i mål og oppnå en viss innflytelse i et fremtidig nytt idrettsstyre. I løpet av natten hadde det derfor pågått hektiske forhandlinger for å unngå at neste dags valg skulle ende i et nytt drama. Et varslet benkeforslag på SFF sin kandidat til 2. visepresident, Christian Anker-Rasch fra golf, var idrettskretsenes neste kilevink som ventet. Jorodd Asphjell fra Orkdal skulle plasseres i den posisjonen. Dette måtte man prøve å løse før avstemningen, men idrettskretsene stod helt steilt. Anker-Rasch og særforbundene i SFF skulle tas nok en gang. Vel vitende om dette ble situasjonen helt uholdbar for SFs foreslåtte 1. visepresidentkandidat Grete Johansen fra basket. Hun ønsket ikke å havne i en posisjon som trolig ville blitt svært krevende og ganske umulig over tid. Det var heller ikke bare for henne å trekke seg direkte. Valgkomiteens innstilling kunne jo tross alt bli resultatet om nok idrettskretser stemte for.

 

Taktikk - ikke kaos

For å unngå at Grete Johansen først ble valgt og at Anker-Rasch deretter ble offer for det varslede benkeforslaget, ble man enige om å fremme Christian Anker-Rasch som 1. visepresident. Altså et benkeforslag mot sin egen kandidat. En slik manøver ville også klart avsløre idrettskretsenes holdning til SFFs kandidat.

 

Tinget åpnet søndag morgen 09.00 presis med valg av idrettsstyre. Her legger valgkomiteen frem et forslag som er godt gjennomarbeidet og ikke minst støttet av både IK og SF sine representanter i valgkomiteen, 8 faste og 4 vara som alle hadde deltatt. Børre Rognlien blir valgt inn med trampeklapp og stående applaus. Norsk idrett hadde fått den presidenten de ønsket seg og for første gang på 31 år hadde NIF en enstemmig valgt president. Kun minutter senere da de øvrige til styret skulle velges kommer det som åpenbart må ha fortonet seg som sjokkartet for idrettskretsenes delegater. Særforbundene fremmer forslaget på Christian Anker-Rasch som 1. visepresident.

 

For å unngå kampvotering valgte selvsagt Grete Johansen å trekke sitt kandidatur til den posten, men åpnet for at hun kunne stille som 2. visepresident. Idrettskretsene avslører for åpen scene sin totale maktarroganse. De følger på og lanserer Jorodd Asphjell som motkandidat til Anker-Rasch. I samme slengen går Finnmark IKs representant på talerstolen for å utfordre på kjønnskvoteringsreglene i et håp om å få stoppet særforbundenes forslag. Dette tas ikke til følge da det nå holder med en kvinne på en av visepresidentplassene. Valget ender selvsagt slik det måtte ende, Jorodd Asphjell blir valgt. Med det hadde idrettskretsene nok en gang sparket ned særforbundene. Slik oppstår den nesten utenkelige situasjonen at man står uten en kvinnelig kandidat til 2. visepresident. Som et direkte resultat av idrettskretsenes iver i å skulle ta Anker-Rasch for enhver pris glemte de helheten. Tilbake stod mange IK-delegater som rene spørsmålstegn. Flere uttrykte umiddelbart anger til flere særforbundsledere. Den som tenner lunta bør også forvente et smell… - den gang ei for de av idrettskretslederne som nå virkelig hadde fått blod på tann. Alle fagre ord under tingforhandlingene forut fra idrettskretsdelegater, om betydningen av idrettsfamilien og viktigheten av Fair Play innen idretten, det var det heller ikke mye hold i. At Kristin Kloster Aasen fra rytterforbundet velges med 64 blanke stemmer fra særforbundene viser klart hvor samlet SFene har opptrådt under dette tinget, og hvor viktig denne saken er for særforbundene under NIF-paraplyen. At våre øvrige kandidater fra særforbundslinjen i tur og orden trakk seg kunne ikke komme som et sjokk.

 

Aftenposten hevder på lederplass at særforbundene og deres kandidater til styret var «furtne» og ikke fulgte de «demokratiske spillereglene». Det må være fritt for en kandidat å trekke seg når han eller hun føler at de ikke har tillit blant over halvparten av delegatene. Ingen skal tvinges til et verv mot sin overbevisning. Det er heller ikke «furting» å trekke seg når man forstår at man ikke har tillit – det at kandidater ikke trekker seg i slike situasjoner er jo normalt det pressen klager på, er det ikke en fordel at man innser slike problemer i tide og tar konsekvensen?

 

Kalkulert politikk - ingen katastrofe

Det som ikke kommer frem i Aftenpostens og VGs fremstilling var særforbundenes avklarte holdning til valget. Som ansvarlige aktører innen idretten og øverste ledere for våre respektive særforbund, så hadde vi en selvsagt forpliktelse til å sørge for at NIF også etter dette valget skulle ha et idrettsstyre. Uansett hvordan valget forløp så ville et olympisk særforbund støtte forslag på en kandidat og uavhengig av om idrettskretsene fylte alle posisjoner med sine kandidater så ville NIF ha fått et legitimt idrettsstyre. At idrettskretsenes ledende skikkelser i beruselse av «valgsuksessen» ikke tok til vettet som Børre Rognlien ba om, ja det får faktisk ene og alene stå for deres egen regning. De må forhåpentligvis på et tidspunkt svare overfor de som de hevdet de representerte. Vi skal stolt svare for våre medlemsklubber.

 

Børre 1 og Børre 2

Om Børre Rognlien blir idrettens første svar på Bondevik 1 og Bondevik 2-regjeringene gjenstår å se. Basert på at tinget er i flertall for en endring med tallene 88-72, vil det kunne hevdes at Børre nå leder en mindretallsregjering. Forskjellen er bare at Børre Rognlien og det nyvalgte idrettsstyret trygt kan stole på at lederne av de 54 norske særforbundene verken er revolusjonskamerater eller maktgriske opprørere.Vi har valgt idrettstyre og det ledes av vår president!

 

SFF er samarbeidsplattformen

Norges Biljardforbund er stolt av å tilhøre SFF. Vi beklager sterkt at vår kandidat Christian Anker-Rasch sammen med våre andre SF-kandidater ikke fikk de posisjonene som de var innstilt på. SFF ble grunnlagt som et forum for kommunikasjon mellom særforbundene. I tidligere år har SF som helhet ikke hatt noe slikt møtested, og det har vært en følelse av at «noen har snakket på bakrommet og blitt enige». Opprettelsen av et forum, som senere ble til den felles interesseorganisasjonen SFF, var avgjørende for at SF fra 2008 har hatt en vesentlig bedre kommunikasjon og koordinasjon, både seg imellom og overfor Idrettsstyret. I de to årene SFF har eksistert har organisasjonen til en hver tid stått opp for å gjennomføre prosessene frem mot idrettstinget 2011 med basis i likeverd og respekt mellom store, middels og små særforbund. Vi har sammen sett på høringer og høringsuttalelser, og har fått en bedre forståelse av hvem vi er, og hva vi vil gjøre for våre idretter, i fellesskap. Her har vi fått mange nye idrettsvenner som vi sammen med kan finne felles arenaer for å ivareta og utvikle et allerede bredt og spennende idrettstilbud for barn og unge.

 

Med sportslig hilsen

Rolf Jensen

President

Børre Rognlien ble ny president, etter pauser og kaos ble det rasket sammen et styre også, man da valgene var over og søndagen gikk mot slutten skjønte de fleste at idrettstinget 2011 hadde vært en katastrofe.

 

Slik innleder sportsjournalist Truls Dæhli i VG (10. mai) sin oppsummering av det som skjedde denne helga. Hans analyse av striden om tingrepresentasjon og selve valget av nytt idrettsstyre er langt på vei en riktig fremstilling. Llikevel blir det for enkelt å dra konklusjonen at dette var en katastrofe for Norges Idrettsforbund. Det var heller ikke slik at situasjonen løp løpsk, slik som Dæhli skriver.

 

Faktum er at denne gangen greide særforbundene(SF) med SFF (Særforbundenes Fellesorganisasjon)  i spissen å samle bred forståelse for behovet for en endring i tingsammensetningen. Ikke bare egne medlemmer og særforbund som har valgt å stå utenfor SFF, men også en del representanter for idrettskretsene valgte å gi sin stemme til Idrettsstyrets forslag (40b som ble til 40c). Dette hadde gitt en bevegelse i tingsammensetningen som særforbundene ville kunne levd godt med. Beklageligvis falt forslaget med 88 mot 72 stemmer. Dette ble av særforbundene oppfattet som et første spark fra idrettskretsene. Det blir ingen endring!

 

Forhandlinger utover natten til ingen nytte

SFF hadde eget møte søndag morgen 08.00. På dette møtet måtte man velge strategi for å prøve å komme i mål og oppnå en viss innflytelse i et fremtidig nytt idrettsstyre. I løpet av natten hadde det derfor pågått hektiske forhandlinger for å unngå at neste dags valg skulle ende i et nytt drama. Et varslet benkeforslag på SFF sin kandidat til 2. visepresident, Christian Anker-Rasch fra golf, var idrettskretsenes neste kilevink som ventet. Jorodd Asphjell fra Orkdal skulle plasseres i den posisjonen. Dette måtte man prøve å løse før avstemningen, men idrettskretsene stod helt steilt. Anker-Rasch og særforbundene i SFF skulle tas nok en gang. Vel vitende om dette ble situasjonen helt uholdbar for SFs foreslåtte 1. visepresidentkandidat Grete Johansen fra basket. Hun ønsket ikke å havne i en posisjon som trolig ville blitt svært krevende og ganske umulig over tid. Det var heller ikke bare for henne å trekke seg direkte. Valgkomiteens innstilling kunne jo tross alt bli resultatet om nok idrettskretser stemte for.

 

Taktikk - ikke kaos

For å unngå at Grete Johansen først ble valgt og at Anker-Rasch deretter ble offer for det varslede benkeforslaget, ble man enige om å fremme Christian Anker-Rasch som 1. visepresident. Altså et benkeforslag mot sin egen kandidat. En slik manøver ville også klart avsløre idrettskretsenes holdning til SFFs kandidat.

 

Tinget åpnet søndag morgen 09.00 presis med valg av idrettsstyre. Her legger valgkomiteen frem et forslag som er godt gjennomarbeidet og ikke minst støttet av både IK og SF sine representanter i valgkomiteen, 8 faste og 4 vara som alle hadde deltatt. Børre Rognlien blir valgt inn med trampeklapp og stående applaus. Norsk idrett hadde fått den presidenten de ønsket seg og for første gang på 31 år hadde NIF en enstemmig valgt president. Kun minutter senere da de øvrige til styret skulle velges kommer det som åpenbart må ha fortonet seg som sjokkartet for idrettskretsenes delegater. Særforbundene fremmer forslaget på Christian Anker-Rasch som 1. visepresident.

 

For å unngå kampvotering valgte selvsagt Grete Johansen å trekke sitt kandidatur til den posten, men åpnet for at hun kunne stille som 2. visepresident. Idrettskretsene avslører for åpen scene sin totale maktarroganse. De følger på og lanserer Jorodd Asphjell som motkandidat til Anker-Rasch. I samme slengen går Finnmark IKs representant på talerstolen for å utfordre på kjønnskvoteringsreglene i et håp om å få stoppet særforbundenes forslag. Dette tas ikke til følge da det nå holder med en kvinne på en av visepresidentplassene. Valget ender selvsagt slik det måtte ende, Jorodd Asphjell blir valgt. Med det hadde idrettskretsene nok en gang sparket ned særforbundene. Slik oppstår den nesten utenkelige situasjonen at man står uten en kvinnelig kandidat til 2. visepresident. Som et direkte resultat av idrettskretsenes iver i å skulle ta Anker-Rasch for enhver pris glemte de helheten. Tilbake stod mange IK-delegater som rene spørsmålstegn. Flere uttrykte umiddelbart anger til flere særforbundsledere. Den som tenner lunta bør også forvente et smell… - den gang ei for de av idrettskretslederne som nå virkelig hadde fått blod på tann. Alle fagre ord under tingforhandlingene forut fra idrettskretsdelegater, om betydningen av idrettsfamilien og viktigheten av Fair Play innen idretten, det var det heller ikke mye hold i. At Kristin Kloster Aasen fra rytterforbundet velges med 64 blanke stemmer fra særforbundene viser klart hvor samlet SFene har opptrådt under dette tinget, og hvor viktig denne saken er for særforbundene under NIF-paraplyen. At våre øvrige kandidater fra særforbundslinjen i tur og orden trakk seg kunne ikke komme som et sjokk.

 

Aftenposten hevder på lederplass at særforbundene og deres kandidater til styret var «furtne» og ikke fulgte de «demokratiske spillereglene». Det må være fritt for en kandidat å trekke seg når han eller hun føler at de ikke har tillit blant over halvparten av delegatene. Ingen skal tvinges til et verv mot sin overbevisning. Det er heller ikke «furting» å trekke seg når man forstår at man ikke har tillit – det at kandidater ikke trekker seg i slike situasjoner er jo normalt det pressen klager på, er det ikke en fordel at man innser slike problemer i tide og tar konsekvensen?

 

Kalkulert politikk - ingen katastrofe

Det som ikke kommer frem i Aftenpostens og VGs fremstilling var særforbundenes avklarte holdning til valget. Som ansvarlige aktører innen idretten og øverste ledere for våre respektive særforbund, så hadde vi en selvsagt forpliktelse til å sørge for at NIF også etter dette valget skulle ha et idrettsstyre. Uansett hvordan valget forløp så ville et olympisk særforbund støtte forslag på en kandidat og uavhengig av om idrettskretsene fylte alle posisjoner med sine kandidater så ville NIF ha fått et legitimt idrettsstyre. At idrettskretsenes ledende skikkelser i beruselse av «valgsuksessen» ikke tok til vettet som Børre Rognlien ba om, ja det får faktisk ene og alene stå for deres egen regning. De må forhåpentligvis på et tidspunkt svare overfor de som de hevdet de representerte. Vi skal stolt svare for våre medlemsklubber.

 

Børre 1 og Børre 2

Om Børre Rognlien blir idrettens første svar på Bondevik 1 og Bondevik 2-regjeringene gjenstår å se. Basert på at tinget er i flertall for en endring med tallene 88-72, vil det kunne hevdes at Børre nå leder en mindretallsregjering. Forskjellen er bare at Børre Rognlien og det nyvalgte idrettsstyret trygt kan stole på at lederne av de 54 norske særforbundene verken er revolusjonskamerater eller maktgriske opprørere.Vi har valgt idrettstyre og det ledes av vår president!

 

SFF er samarbeidsplattformen

Norges Biljardforbund er stolt av å tilhøre SFF. Vi beklager sterkt at vår kandidat Christian Anker-Rasch sammen med våre andre SF-kandidater ikke fikk de posisjonene som de var innstilt på. SFF ble grunnlagt som et forum for kommunikasjon mellom særforbundene. I tidligere år har SF som helhet ikke hatt noe slikt møtested, og det har vært en følelse av at «noen har snakket på bakrommet og blitt enige». Opprettelsen av et forum, som senere ble til den felles interesseorganisasjonen SFF, var avgjørende for at SF fra 2008 har hatt en vesentlig bedre kommunikasjon og koordinasjon, både seg imellom og overfor Idrettsstyret. I de to årene SFF har eksistert har organisasjonen til en hver tid stått opp for å gjennomføre prosessene frem mot idrettstinget 2011 med basis i likeverd og respekt mellom store, middels og små særforbund. Vi har sammen sett på høringer og høringsuttalelser, og har fått en bedre forståelse av hvem vi er, og hva vi vil gjøre for våre idretter, i fellesskap. Her har vi fått mange nye idrettsvenner som vi sammen med kan finne felles arenaer for å ivareta og utvikle et allerede bredt og spennende idrettstilbud for barn og unge.

 

Med sportslig hilsen

Rolf Jensen

President